Betydning av titler og rang i kongeriket Danmark/Norge på 1600- og 1700-tallet

Direktør for Norsk Lokalhistorisk Institutt, Knut Sprauten, underholdt 43 medlemmer en solrik kveld 2. mai med foredraget "Du som er iblant kronede hoder, det deiligste". Om rang, titler og
høflighetsfraser på 1600- og 1700-tallet.

Kong Kristian Vs undersått, Fredrik Hammond skrev et bønneskriv (suplikk) til kongen i 1758, mens han ventet på fullbyrdelse av sin dom for falskmyntneri. Han var den siste som ble henrettet på Kongelige Nytorv i København. Brevet var på tre sider, hvorav merparten var høflighetsfraser og titulering av kongen (se vedlagt fil).

Bruk av titler og rang i samfunnet forandret seg over tid og ble ofte brukt av kongen som en måte å belønne sine undersåtter på, de kunne få en tittel eller rang ved fortjeneste eller kjøpe seg det. Kongen fikk utarbeidet forordninger som regulerte bruken av titler og rang, embeter innebar status og ære. Høye titler betød plass i adelen, kongen styrte og brukte dette som belønning og plassering i rangordningen. En tittel kunne tildeles uten rang og stilling, det innebar at personene ikke hadde noe embete, bare en tittel å smykke seg med. De med reelt embete sto høyrer i rang enn de uten.

En rang innebar ikke bare en tittel å smykke seg med, men innebar også en plikt overfor kongen, økonomisk (skattemessig) eller i form av annen støtte. I 1690 kom det takster for kjøp av embeter og titler i Kristiania. I 1730 var den ekstra krigsskatt hvor de fleste med rangtitler er leksa opp med hvor mye de må betale til kongens skattkasse.

Samfunnslivet i de høyerer klasser innebar at personene ble tiltalt i brevform avhengig av rang og tittel, ved sammenkomster ble peronenen plassert etter rang og de med virkelige stillinger ble satt foran de med bare rang. Skåler skulle skje i rangordning. Luksusforordninger sikret at de med rang kunne kle seg korrekt, pynting skulle ikke skje over sin rang. Til og med i graven var det regler for pynting av kister og begravelsessted (mausoleer var forunt adelige, rangpersoner og adelige kunne ligge på likstrå lenger enn den gemene hop, antallet hester foran likvogna ble bestemt av rang mm).

I 1671 ble det satt opp en raforordning med fra 1 til 55, Stattholder Gyldenløwe var nummer 1, Riksembetsmennen var 2-6, Stattholder i Norge var nummer 7, den norske biskopen var nummer 43. Nederst kom sekretærene i kollegiene. Kvinnene beholdt samme rangen som ektemennene, også som enker. Giftet de seg på nytt, fikk det samme rangen som den nye ektemannen.

Å holde orden på dette var vanskelig for menigmann, embetsmennen skulle titulerers etter rang i brevform, og det utviklet seg en gruppe av profesjonelle brevskrivers om kunne hjelpe til med å skrive riktig.